Hvis du har vært i East London, Brighton eller til og med de mer trendy delene av Leeds og Manchester, har du sett dem.
Du har aldri visst hva du skal kalle dem. Du vil om hverandre høre dem kalt hipstere, tømmerseksuelle eller hardhendte pikkhoder. Den andre er sannsynligvis den mest nøyaktige, ved at de vil ha på seg rutete skjorter og dyrke en imponerende visning av ansiktshår – det er trelastdelen, men det er ingenting seksuelt ved å bruke flatcap og massere skjeggolje inn i ansiktet ditt.
I virkeligheten er det ikke en paraplybetegnelse å bruke på disse prøvene - det eneste som virkelig forbinder dem er deres ufravikelige ære for gin. Kanskje er det på grunn av dens rike London-historie, kanskje er det veganvennlige konnotasjoner av en drink laget av rotete botaniske ingredienser, eller kanskje er det bare at gin har blitt spirit du jour for trendy mixologer. Uansett hva det er, passer gin med hipstere like godt som tonic.
Du finner gindrikkeren i Øst-London, som mater dyrene i nedetiden på Spitalfields City Farm – tross alt er deres årlige Goat Race sponset av Hendricks. På en natt ute vil de nippe til sine favoritt håndverksblandinger på 214 Bermondsey eller London Gin Club i Soho. Hvis de har lyst på en forandring, vil de sannsynligvis velge en halvliter og et slag ping pong på bokklubben, en obskur bourbon på Rolling Stock eller en flat white fra Shoreditch Grind.
De kommer i alle former og størrelser, men det er visse konstanter som vil hjelpe deg å oppdage dem. Deres klær, og deres poesi, vil bli bedrøvet. Jentene vil bære håret langt og uvasket eller klippet til et eventyrlig nisseklipp, mens gutta vil holde det tettklippet eller bundet i en mannebolle. Uansett vil de være liberale med bruken av pomade. Du tror kanskje de bare bruker vintage, men du tar feil: de kjøper det meste av tingene deres fra Uniqlo og Urban Outfitters, selv om smykkene deres kommer rett fra Etsy.
Hvis du ikke kan se dem fra hva de har på seg, bør det være tydelig fra hva de (høyt) sier. De vil fortelle deg at de har gitt opp kjøtt fordi de så Cowspiracy på Netflix, selv om du vet at de hadde pulled pork phở til lunsj forrige uke. De vil fortelle deg at de bare virkelig lytter til sine gamle Chet Baker-vinyler, og hvis de går ut holder de seg til jazzklubber eller obskure funkbarer. I virkeligheten var de de første som lastet ned Tidal den dagen The Life of Pablo kom ut.
For en levebrød vil de fortelle deg at de jobber i media på en rundkjøringsmåte som oser av verdensforandrende løfter, men egentlig har de enten solgt sjelen sin til et ansiktsløst teknologifirma, eller så legger de den ned i et samarbeidsrom på en jumpers for dogs/artisan ketchup startup, som de må subsidiere ved å jobbe bak baren på en pop-up med Wild West-tema i Whitechapel. Hvis de egentlig hadde ballene, ville de drive en frokostblandingskafé som heltene deres, Keery-brødrene.
For å være rettferdig, ville de nøye seg med en kattekafé. Enhver form for kafé egentlig, så lenge den er nisje nok til å garantere at den stenges når trenden dør.
