ADC Bar, kl. 20.00, mandag 13. mai
Flyeren proklamerte dristig: Det spiller ingen rolle om du vinner.
Ja, det gjør det jo. Oppvokst på Ja statsråd , utdannet (mest i forseggjort banning) av Det tykke av det , og nylig tvunget av Politikerens ektemann, det eneste jeg vet med sikkerhet om politikk er at den vinner saker .
Jada, i går kveld var ikke den hardtslående politiske satiren som jeg trodde det ville være, men hvem bryr seg? Publikum gjorde det absolutt ikke, plassert rundt ADC-baren pent dekorert med politiske plakater, unge og gamle.
Og jeg var også veldig underholdt av denne kvelden som hoppet gjennom Westminster, feminisme, seksuell og rasepolitikk – for å være rett ut, det var en stor suksess.
Diktene til Justina Kehinde Oguneitan preget kvelden: den første, Chavs, var morsom og viste et voksende talent for ordlek og vidd, med ærlige middelklassebarn som en spesiell favoritt. Likevel virket diktet et tiår for sent. Det samme kunne ikke sies om hennes senere stykke om kvinnelig omskjæring; rørende og bugnende av voldelige bilder, dette var hardtslående, men likevel vakkert levert.
Henry St-Leger Davey’s Anonymous var det første korte stykket; selv om det var litt klisjéaktig i emnet og litt uoriginalt, gnistret dialogen og premissene fikk oss til å le. Stykket gjorde god bruk av stangen, og Clementine Hollyer skilte seg ut med sin evne til rett i ansiktet, villedende sjarm.
Jubileet var fantastisk: Startet sakte, dette var pent bygget opp og godt kontrollert av den dead-pan Ellen Robertson. Deler var morsomme, spesielt den gryntende Alex Peppiatt, selv om slutten for meg virket for brå. Totalt sett var det imidlertid ekstremt dyktig utført.
Jeg vil ikke late som jeg forstår dybden og betydningen av Ed Eustaces monolog; den fløy rett over hodet til kameraten min, med hans egne ord, og riktignok hadde jeg heller ingen anelse. Men ytelsen var fantastisk, lidenskapen tydelig for alle, og Eustaces elektriske levering fengslet meg fullstendig.
Out on a Limb var det svake punktet på en ellers fantastisk kveld. Riktignok underholdt det meg veldig, men det var langt mer en misforståelsesskisse enn en politisk satire, selv om TV-teamet ble avbildet underholdende. Peppiatt klarte ikke å skildre karakteren hans på en overbevisende måte, selv om Rowley-Abel var herlig off-beat. Det var unektelig sjarmerende, men så ut til å misse poenget.
Endelig kom Poppy Damons feministiske monolog. Fantastisk fremført av Tab favoritt Octavia Sheepshanks, dette var kveldens høydepunkt. Flotte ordspill – Lawrence of alabia og Girls vil bare ha rom – massevis, jeg ble imponert over skriften, og den fikk publikum i sting, da Sheepshanks ubevisst undergravde sitt eget feministiske spill. Strålende greier – omtalen av gelébryting virket spesielt resonant.
Så, en topp kveld; det kan imidlertid ikke sies at noen ny mark ble brutt i kveld. Ingenting skilte seg ut som spesielt originalt eller tankevekkende, men det var morsomt, vittig og en hyggelig måte å tilbringe en kveld på.
