Forestillingene i ‘Talking Out Loud’ kunne ikke en gang reddes av noe utmerket forfatterskap.
Scenen var forhåndsinnstilt med de fire skuespillerne, som hver gjorde små isolerte bevegelser i sitt spesielle rom. Fysiken var engasjerende, men dette varte ikke.
Mange av forestillingene var utrolige. Monologene deres ble ofte gitt med liten vokal dynamikk, og presentasjonen av karakterene deres var stereotyp og trygg. Jeg skulle gjerne sett dristigere valg i karakterisering og retning. Noen av følelsene som ble portrettert føltes også tvunget.
Det var en stor skam. Skriften var en blanding av morsomt, trist og tankevekkende materiale, og Sidney Belony skal være stolt av arbeidet hennes. Den er absolutt aktuell og anvendelig, og publikum gratulerte henne med rette på slutten av showet.
Men jeg kunne ikke la være å ønske mer tid hadde blitt brukt på karakterisering, da de kraftige budskapene om kjønn, religion, identitet og rase ofte gikk tapt
Det er synd at kvaliteten på skuespillet og regien ikke stemte overens med forfatterskapet.
Raniyah Qureshi var kanskje den sterkeste skuespilleren som ga mest dybde til karakteren hennes. Jeg følte meg mest knyttet til henne, og trodde mest på monologene hennes. Men jeg føler at hun definitivt kunne ha blitt tatt videre.
Det er en stor kraft i enkelhet, spesielt i å stå stille. Dessverre ble dette ikke alltid anerkjent og Stijn de Graaf virket ukomfortabel og urolig som tok bort fra det som var en kraftig monolog om identitet og etnisitet.
Lauren Cunningham-Amos fikk mest latter, men jeg følte at dette i stor grad skyldtes manuset. Til tross for at man hadde mest energi noen steder, ble dette ikke opprettholdt. Matilda Wickham åpnet showet med en luft av mystikk; Men vokaldynamikken hennes var ikke der, og historien føltes snart falsk.
Til slutt ble jeg skuffet. Dette showet hadde mye potensiale, det samme gjør noen av skuespillerne - de fremstår som modne og talentfulle, men det blir bare ikke brukt nok i dette showet. Karakterene spilles stereotypt, og med de keitete lydeffektene minner det fryktelig om en GCSE Drama Assessment. De er kanskje de beste skuespillerne i klassen, men tidsbegrensninger og regi holder dem tilbake.
Til tross for dette virket kveldens show godt mottatt, og jeg håper at etter hvert som showene skrider frem, omfavner skuespillerne karakterene sine mer og går utover repeterende håndbevegelser og monoton vokal. Jeg har også lyst til å se mer av Belony sin arbeid, men kanskje i annen retning.
Jeg vil også oppfordre andre til å se showet uansett, siden manuset absolutt dekker noe interessant materiale.
Alt i alt 55 % - 2:2
